Det er rart å tenke på. Den plassen du har kalt hjem i 3 år, plutselig blir et minne du har. Den plassen som har vært med å forme den du er, gitt deg så mye, og tatt fra deg så mye. Den plassen du hadde dine gode venner, men også dine verste fiender. At du skal legge det bak deg, som et kapittel i ei bok du holder på å skrive. Det er godt, men samtidig veldig trist. Du kommer til å savne så mange av de som er viktige for deg. De som har vært der for deg de siste månendene, er de du kommer til å reise fra.
Du har blandede følelser for det du kommer til å gjøre. Men du vet at alt har en ende, og dette er en av de tingene som bare var der i en periode i livet ditt. En del som er viktig, som du aldri kommer til å glemme. Så mange du egentlig bare vil ta med deg videre i livet. Gode mennesker som har vært så utrolig viktige, som lenge har vært grunnen til at du står opp om morgenen. Som er grunnen til at du har et smil om munnen, og som har gjort deg så lykkelig som du har kunne vært.
Men du kommer til en ny periode i livet, en periode som kommer til å gjøre så mye nytt med deg, kanskje til og med forme deg på nytt. Du har innsett hvor mye dumt du har gjort iløpet av livet, så mange feil du en gang gjorde. Men du vet at du har lært mye av dine egne feil, det er det man må gjøre. Finne ut hva man gjorde feil, for å aldri gjøre den samme feilen igjen. Og man må gjøre feilene selv, for å kunne skjønne det. Det er en av meningene med livet, tror du. En av grunnene til at man lever, er for å finne ut hvordan man kan gjøre mest nytte av seg selv.
Du har fått enda en familie. De menneskene som har hjulpet deg da du hadde det vanskelig. De som støttet deg da alt gikk galt, og de som fikk deg til å komme deg videre. Det er mennesker du er utrolig takknemlig for å ha fått kjent, og du er glad for at det er akkurat de menneskene som havnet i livet ditt. Du ville ikke ha byttet de ut for noe, uansett hva det ville vært.
Om to dager er du ferdig med videregående skolen, den perioden man lærer mye nytt, både om verden og om seg selv. Man finner ut hvem man kan stole på, hvem som er der uansett hva du måtte finne på å gjøre. De som er der, selv etter at du driter deg ut, de som er der for å oppleve ting med deg. De ekte vennene er de som blir igjen etter at du har gjort dine verste tabber. De som sier at livet går videre, uansett. Og de som har troen på deg, er de som er viktige. Det er de som utgjør den prosenten av mennesker som er verdt å kjenne. De som er verdt å ha i livet sitt. Alle andre betyr ikke noe for deg, de som vil andre vondt og de som bare vil skape problemer, er de som ikke er viktige å kjenne.
Du vet at selv om avstanden blir større, og ting blir litt fjernere, så kommer de som er viktige til å holde fast. De kommer til å holde kontakt, og gjøre det beste ut av situasjonen. Så det er bare for deg å vente å se hvem som gjør det. Hvem som føler at du er en viktig del av livet sitt, og at de vil ha deg i det så lenge som mulig. Du skal gjøre det du får til for å beholde de, og du skal ikke glemme folk som har vært der for deg. Livet er kanskje en dans på roser, men du må huske at alle roser har sine torner.
